Signerer den Kirsten :-) Eller som de sa på NAV da jeg spurte om de kunne finne en søknad som de hadde i systemet, fordi jeg skulle legge ved noen ekstra kviteringer; "Det er jo lov å håpe" :-))
Ja takk Albert :-))
__________
Den som aldri har gjort en feil, har aldri prøvd noe nytt
I kroken til venstre har jeg satt en stabel nystekte vafler, et beger med rømme og skåler med bringebær- og jordbærsyltetøy. Og det er mer der det kommer fra.....
__________ Slutt å frykte det verste. Det verste skjer aldri.
Jeg søker etter det som ligger bakom meg, noe der inne et sted. Vet ikke hvor det bringer meg, men det vil ut, forme seg, bli til noe. Jeg kaster meg ut i det. Trosser min sterke blygsel, uvitende om det som kommer er noe bra. Hvem er jeg til å vite, der jeg aldri har lært å se. Tar meg tid til å la skapelsen finne formen selv om jeg ikke ser formen klart. Lar skapelsen styre seg selv siden jeg ikke har noe mal. Hvordan skal jeg finne en mal for mine tanker? Skaper tankene selv malen der jeg famler meg frem omtrent i blinde? Smugtitte, ta på, kjenne på ordene til andre vil kanskje lære meg å sette ordene sammen i den rette rekkefølgen. Lytte, ydmykt. La andre være mine øyne når jeg snubler i mørket uten å vite veien. La andre gripe inn og hjelpe meg og forme malen til mine tanker. Vil jeg da sitte igjen med tanker som er formet og spisset av andre, eller er det bare formuleringen ut som blir anderledes? Kanskje det er mine perspektiver som vil gi meg nye syn på min verden, fra mitt ståsted. Det kan jo hende jeg søker etter det som kommer foran meg, noe der ute et sted.
Det er slik jeg tenker når jeg nå har tatt motet til meg for å skrive for andres øyne. Jeg er en av de som trenger noen til å fortelle meg at jeg heller burde la tekstene mine ligge nederst i skuffa mi. Jeg VIL ha kritikk, enten den er negativ eller positiv. Det er jo den negative som vil få meg til å vokse. Hvorfor? Jo det skal jeg fortelle. Jeg kan ikke skrive. Jeg forventer heller ikke at det jeg skriver blir forstått, men jeg kan prøve å forklare. Noen ganger skal teksten bære seg selv, åpen for tolkning fra den som leser. Jeg tror vi må tåle å høre. Tror vi må tørre si fra. Håper ingen slutter. Fordi Jeg synes dette stedet er helt fantastisk. Og dere er jo stedets innhold
Jeg søker etter det som ligger bakom meg, noe der inne et sted. Vet ikke hvor det bringer meg, men det vil ut, forme seg, bli til noe. Jeg kaster meg ut i det. Trosser min sterke blygsel, uvitende om det som kommer er noe bra. Hvem er jeg til å vite, der jeg aldri har lært å se. Tar meg tid til å la skapelsen finne formen selv om jeg ikke ser formen klart. Lar skapelsen styre seg selv siden jeg ikke har noe mal. Hvordan skal jeg finne en mal for mine tanker? Skaper tankene selv malen der jeg famler meg frem omtrent i blinde? Smugtitte, ta på, kjenne på ordene til andre vil kanskje lære meg å sette ordene sammen i den rette rekkefølgen. Lytte, ydmykt. La andre være mine øyne når jeg snubler i mørket uten å vite veien. La andre gripe inn og hjelpe meg og forme malen til mine tanker. Vil jeg da sitte igjen med tanker som er formet og spisset av andre, eller er det bare formuleringen ut som blir anderledes? Kanskje det er mine perspektiver som vil gi meg nye syn på min verden, fra mitt ståsted. Det kan jo hende jeg søker etter det som kommer foran meg, noe der ute et sted."
Dette var vakkert skrevet og innholdet kan vi alle höste noe fra. Jeg synes du kan legge den ut under Kortprosa!
Ydmykheten og ærligheten som lyser sterkt i gjennom, tar jeg til meg, Weldtite.
__________ jeg er i lyset og brenner for deg til du finner fram
Jeg søker etter det som ligger bakom meg, noe der inne et sted. Vet ikke hvor det bringer meg, men det vil ut, forme seg, bli til noe. Jeg kaster meg ut i det. Trosser min sterke blygsel, uvitende om det som kommer er noe bra. Hvem er jeg til å vite, der jeg aldri har lært å se. Tar meg tid til å la skapelsen finne formen selv om jeg ikke ser formen klart. Lar skapelsen styre seg selv siden jeg ikke har noe mal. Hvordan skal jeg finne en mal for mine tanker? Skaper tankene selv malen der jeg famler meg frem omtrent i blinde? Smugtitte, ta på, kjenne på ordene til andre vil kanskje lære meg å sette ordene sammen i den rette rekkefølgen. Lytte, ydmykt. La andre være mine øyne når jeg snubler i mørket uten å vite veien. La andre gripe inn og hjelpe meg og forme malen til mine tanker. Vil jeg da sitte igjen med tanker som er formet og spisset av andre, eller er det bare formuleringen ut som blir anderledes? Kanskje det er mine perspektiver som vil gi meg nye syn på min verden, fra mitt ståsted. Det kan jo hende jeg søker etter det som kommer foran meg, noe der ute et sted."
Dette var vakkert skrevet og innholdet kan vi alle höste noe fra. Jeg synes du kan legge den ut under Kortprosa!
Ydmykheten og ærligheten som lyser sterkt i gjennom, tar jeg til meg, Weldtite.
Dæven (sorry) takk for den. godt å høre. Jeg lover at ikke alt blir like bra. Sannheten er at jeg allerede hadde lagt det ut som kortprosa, fant ut at det passet inn her så jeg puttet det inn. Viste ikke hva kortprosa var engang før jeg leste ...eh.. bruksanvisningen her. Så dette er første gang. Gøy når folk liker det jeg skriver. Selv om noe er en smule rart.
